Lønneblomster

Viftelønn (Acer palmatum) i april-mai

Viftelønn (Acer palmatum) i april-mai

…er i beste fall en kortvarig glede og nesten alltid oversett. Er det altfor mye å følge med på i begynnelsen av mai, tro? Spisslønn-blomstringa er litt av et show, men vi har andre og mer sky og tilbakeholdne aktører. Viftelønnas blomstring har en subtil og forfinet air som ikke når fram i en brutal og forflatet verden. Men det er nydelige blomster, og det er mange av dem. Deres største feil er at de kommer samtidig med løvsprett og fort skjules av bladverk. Japanlønn (Acer japonicum) har et fortrinn her; Den blomstrer før løvsprett og med atskillig større blomster. Men dermed forsvinner også noe av det aristokratiske ved viftelønnas kniplingsblomster. De få dagene det varer er kontrasten mellom mørkerøde blomster og lysegrønt løv betagende.

Acer-p1

Nærbilde av blomsten til Viftelønn

Viftelønnens høstfyrverkeri

Bedre enn dette, mer delikat og forfinet, blir det vel ikke en oktoberdag? Viftelønn er et av våre beste små trær og minst 99% av de du ser rundt om i hagene tilhører sorten Acer palmatum ‘Atropurpureum’. At det fins flere muligheter enn ‘Atropurpureum’ ser vi på fotografiene. Sorten på bildene har normale grønne blad om sommeren for så å slå til med denne fenomenale oransjefargen. Jeg tipper det er ‘Osakazuki’ som er sortsnavnet på det avbildete treet. ‘Osakazuki’ er en av de mest hardføre Viftelønn-sortene. Den er sikker i sone 4, mens den allesteds nærværende ‘Atropurpureum’ knapt er hardfør i sone 3. Hvis en har bestemt seg for mørkerødt bladverk om sommeren, er kanskje ‘Bloodgood’ det beste valget. ‘Bloodgood’ er mer hardfør enn ‘Atropurpureum’, men vokser litt svakere. Den blir neppe mer enn to meter høy og det er greit nok i et steinparti eller andre steder der plassen er begrenset. Jeg har lagt merke til at ‘Bloodgood’ nå har kommet inn i sortimentet til enkelte hagesentre og bra er det. De største hagesentrene i Norden holder seg ellers med opptil seksti-sytti sorter av viftelønn. ‘Atropurpureum’ er som sagt hverken den fineste eller den mest hardføre av dem, så det er på tide å få hæla opp av leira også her på berget.

Viftelønn sett innenfra

Viftelønn som er rammet inn

Dette er vel lekkert? Plantet rett i plenen hadde viftelønna strevd lenge med å komme i gang å vokse. Tuslete og anonym i årevis, hadde den vært. Mye smartere da å ramme inn treet i plenen. Steinringen og den hvite singelen konkurrerer ikke med lønna om næring, slik som gressrøttene gjør. Dessuten får vi en kontrast mellom bladverket og hvitfargen som framhever begge deler. Nesten som fargestifter på et hvitt ark.

Komplementærfarger i hagen

Viftelønn bak og en lav barlind foran blir en bra samplanting. Fargekontrasten er ikke avhengig av en kortvarig blomstring, men varer i måned etter måned. Forskjellen i høyde er også ideell når den ene planten skal plasseres foran den andre. Denne samplantinga er inga døgnflue, den er stabil på mer enn en måte. Barlinden er av en sort som dekker bakken godt og hindre ugras i å ta over. Viftelønn og barlind har også de samme krava til jordsmonnet, så det blir ingen konflikter med at den ene partneren vokser i vei og den andre sykner. Jeg vet ikke navnet på barlindsorten, kanskje er Taxus x media ‘Farmen’ et godt tips? Eller er det en lavere sort? Viftelønn er grei, det er Acer palmatum ‘Atrupurpureum’.

Som i et kaleidoskop

…blir det når du går inn i viftelønna og ser verden fra skyggen derinne. Den lille uvissheten som ligger på lur i våre daglige omgivelsen sveller opp til en hel verden som vi stirrer oppslukt på mens vi plutselig kan høre våre egne hjerteslag. Alt som skal til er en stemning og å forandre perspektivet litt, så med ett er ikke tingene trygge og vante lenger. Du vet at du kan følge alle tillærte regler og bøker om hagedesign og likevel stå der tilslutt med et gørrkjedelig jordstykke. Du trenger noe udefinerbart i tillegg, noe unyttig. For å sitere Haruki Murakami: «…det trengs litt unyttige ting i våre ufullstendige liv. Hvis alt det unyttige forsvant, ville de ikke engang være ufullstendige lenger». Ja, for eksempel det unyttige i å se verden innifra et lønnetre, i det flekkete solskinnet der.

Inngangsparti fra 1970?

Fugleredegran og viftelønn

Det tipper jeg ihvertfall. Viftelønna og fugleredegrana (Picea abies ‘Nidiformis’) var mye brukt foran standsmessige hus på den tida. Etterpå har de blitt omtykt av alle samfunnslag og selger nok like bra i dag – totalt sett. Og bra er det. Spesielt fin er kontrasten på forsommeren mellom det mørke løvet og de gulgrønne nye skudda på grana. I september er inntrykket blassere, men snart slår lønna til med høstfarge. Lite ante nok hageeieren at fugleredegrana skulle begynne å spise seg innpå de tidstypiske hellene etter førti år. Lite å gjøre med det, men hva med å lage en slyng på stien – rundt grana – og heve krona på lønna slik at en kan spasere under den inn til døra?