Vintergrønne druer

Mahonia bealei i april. Herlig duft! Endesmåbladet er større enn de andre på denne arten

En vintergrønn busk. Med vakkert, kristtorn-liknende bladverk. Rik, duftende blomstring og spiselige, vakre frukter. Det er det som er «Oregon Grapes», som du kjøper under navnet Mahonia aquifolium. Mahonia‘s skjebne i norske hager er en sørgelig saga. Helt unødvendig har denne vintergrønne skjønnheten havnet i glemselen. Nå for tida er det bare i litt eldre hagen du kan snuble over den. Sjelden er den noe særlig for øyet, heller. Så det er vel ikke rart at flere og flere hagesentre dropper Mahonia aquifolium. Eller? For jamen har M. aquifolium blitt stemoderlig behandlet fra børjan. For et inntrykk Planten må ha gjort da den nådde hagene for hundre år siden! Sjølsagt måtte Mahonia plantes på hagens mest solrike sted – inne mot sørveggen. Man vil jo gi den det beste. Men på den måten havner en plante fra en skyggefull, fuktig skog på det tørreste, magreste og mest solstekte stedet i hagen. Derfor ser Mahonia‘ene forpinte og solsvidde ut hver vår og etterhvert året rundt. Dermed: Ferdig med Mahonia! Skal vi gi den en ny sjanse? I en dyp, fuktig jord i skygge?

Denne gangen har vi sjansen til å utvide utvalget av Mahonia-sorter. Mahonia x media og Mahonia bealei. Disse to har mye nytt å by på: De er større enn M. aquifolium, bladverket er mer slående og blomstringen begynner en måned tidligere. Etter noen år i hager i Halden-området kan vi også si at de er hardføre. De oppnår en høyde på 2m. Sorten du har størst sjanse til å støte på er Mahonia x media ‘Wintersun’.

Hardfør bambus

Planten er 1,5m i tverrmål og halvmeteren høy. Solid rotklump.

Bambus er gress som ikke visner ned om høsten, står det i boka. Så, da er det fint at eksemplaret mitt heller ikke gjør det. Sasa kurilensis er fotografert 1. februar. Det er med andre ord godt håp om at den er grønn og fin når våren kommer. Om Kurilerbambus er den mest hardføre av bambus vites ikke. Men av de krypende artene vokser den lengst mot nord i verden. Det er nå på det sjette året den gror her hos meg. Jeg har flyttet og delt den et par ganger. Nå har den havnet på et sted den kan få spre seg litegrann. Kurilerbambusen er kjent for å ta over store områder på et blunk. Rotutløpere både over og under bakken kan komme langt avsted mens du snur ryggen til planten. Og plutselig er invasjonen et faktum. Men kanskje ikke i et klima som er som må kalles marginalt for Sasa kurilensis. Trolig vil jeg se den ekspandere moderat i min hage og heller ikke nå 2-3m høyde, slik den gjør i hjemlandet Japan. Kurilerbambus har stor verdi som vintergrønn underplanting hos oss. Jeg har sett den brukt som underplanting i Rhododendronskogen i Botanisk hage i Gøteborg. Ett eksemplar har stått på stedet hvil i parken i Strømsdalen i Strømstad. Ingen invasjonstendenser å se der. S. kurilensis vokste i mange år også i parken ved NLH, Ås. Dette blir i sone H4-5. Her er et bilde av den tatt i april 2009.

Gran. Gran? Gran!

Picea likiangensis

Picea likiangensis

Er nå det noe å ha i hagen? Denne skogødeleggeren og sprederen av nordisk tungsinn? Tja, har du sett blomstene på vanlig gran en dag i mai (Ja, hvis du er flink til å klatre), skjønner du at her er det også skjønnhet å hente. I en stram og streng form, men dog. Og som vanlig, når vi går til granslektas asiatiske representanter, er det underbare ting å finne. Ikke rart at Likianggran (Picea likiangensis) blir solgt som prydtre i hagesentrene. Her en «blomstrende) grein en dag i slutten av mai. Under høye himler og hundre andre prydplanter som flørtet i vei, var det likevel Likianggranas dag.

Kerria – soleiebusk

Kerria1

Ca. 13. mai

En bortglemt hageplante, dette. Som vekker stor oppsikt når den blir brukt på riktig sted i hagen, under gode forhold. Det sies at den knapt mangler i en eneste kinesisk hage. Det er da snakk om formen med fylte blomster, Kerria japonica ‘Pleniflora’. Formen med fylte blomster var det også som erobret europeiske hager fra året 1805 av. I eldre hager i Oslo har jeg sett Kerria ofte, men aldri i noen hovedrolle. Den har blitt gitt en birolle i halv- og helskygge. Det er akkurat som om hageeierne ikke riktig har visst hva de skulle gjøre med Kerria. Er det en vårblomstrende staude? Eller kanskje en vanlig hagebusk, bare mer anonym enn Gullbusk? Eller er den en vintergrønn plante? Ja, den er vintergrønn, men den har ikke vintergrønne blad. Interessant og livlig mot en fargeløs vinter-bakgrunn. Det er kanskje spredningstendensene som har forvist Kerria til hagens utkanter og transportetapper. Det gjør den til en vanskelig deltaker i staudebedet hvis du ikke graver ned en rotsperre av noe slag. Men, for all del: Kerria er ingen skvallerkål! Kanskje er det som solitær mot en husvegg Kerria hører hjemme. Mot denne murveggen kommer den såvisst til sin rett!

Kerria2

Dette er arten Kerria japonica – med enkle blomster (og fra Kina, dessuten). Vakrere enn kulturformen med «gule baller»? Bildet er tatt 16. mai

Kerria4

Det er kulturformen du får kjøpt i (enkelte) hagesentere

 

Alltid no’ jævelskap

Trochodendron-april

Trochodendron for en måned siden. Store , fete knopper

Jada, det er langt utpå våren, varmt og deilig og alt grønnes. Statistikken  tilsier at vi har passert dato for siste frostnatt. Jeg planter ut tropiske og varmekrevende planter. I øyekroken registrerer jeg at min yndling, Trochodendron araloides, skyter, nei eksploderer i ny vekst. Fint, kanskje du blir et lite tre før jeg er kompost, tenker jeg. Hm, værvarselet for natta snakker om kaldfront og frost. Men det gjelder vel ikke her, men steder som Rakkestad, Aurskog og sånt. Her befinner vi oss i en mild og behagelig del av av landet. Neste morgen er alt uskadd, for minimumstermometeret +0,2 grader. Men de nye skuddene på Trochodendron ser slik ut:

Trochodendron-frost

Lysegrønne, nye blad har blitt svarte og begynt å visne

Svartfrosne nyblader på en vekst som tar -30 grader på strak arm om vinteren. Selvfølgelig, de nye bladene er sprøde, tynne og eteriske plantedeler som ikke har noe av tøffheten til det gamle og hardbarkete løvet. Det har sikkert vært noen tideler under null nede ved bakken og det var alt som skulle til for å lage ei svart gugge av det vakre, lysegrønne. Hva gjør jeg nå? Knekker av skuddene som frosten har herjet med? Kanskje har planten sovende knopper som nå kan ta over? Eller later jeg som ingen ting har skjedd og håper på det beste? Hardførhet er et relativt begrep og etter en mild periode som lokket fram ny vekst, slo kulda til på maksimalt uheldig tidspunkt. Men Canna, Zantedeschia og Xanthoceras, hvorfor er de uskadd? Hvorfor måtte det lille treet mitt  fra Jura-perioden få svi?

Sånn skal Trochodendron se ut etter noen år

Sånn skal Trochodendron se ut etter noen år

Camellia klarer seg ikke her – og andre myter

Camellia sasanqua

Vintergrønne blad på Camellia sasanqua ‘Hino de gumo’ etter første frost 27. september 2013. Frosten tok parasolbladene til høyre. C. sasanqua ble plantet i grus og torv 26. august. Rullestein som dekor og som varmelager.

Camellia er ei slekt i te-familien som har vært brukt i lange tider som stueplante. Da har det alltid vært Camellia japonica. C. japonica har neppe noen sjanse på friland noe sted i Norge. Så langt er vi enige, men derfra går vi hver vår vei, jeg og konsulenten som svarer på spørsmål for Norsk hagetidend på side 58 i novembernummeret. [Her tok vi feil , begge to. C. japonica har klart seg på friland på Vestlandskysten i en årrekke. Helt opp til Ålesund]. Og – heldigvis er Camellia japonica på langt nær den mest hardføre av kameliaene. Det er mitt hovedpoeng.

Historien begynner i 1977. Tidenes hardeste vinter hadde tatt livet av nesten alle de 956 store eksemplarene av Camellia japonica etc. i det nasjonale arboretet i Washington DC. Bare et knapt dusin planter hadde klart seg. En av de ansatte het William Ackerman og han sørget over at Kameliaene nå var borte, for han var oppvokst i «Kameliabeltet»  (sone 7-9) i  sørstatene. I «Kameliabeltet» er disse blomsterrike busken en viktig del av hagene. Ikke så rart, når Camellia kan beskrives som noe midt mellom Magnolia og Rhododendron, men bare med det beste fra dem begge. Tilbake til Ackerman; Da han trålte arboretet fikk han øye på noen Kameliabusker som ikke var vinterskadd. Camellia oleifera var det, en kinesisk busk som blir dyrket for frøoljens skyld i det landet. 40 millioner mål har kineserne plantet til med C. oleifera rundt om i landet. Det var ikke rart at C. oleifera ikke ble så mye lagt merke til under «Kameliablomstringen» om våren, for den blomstrer om høsten. Ackerman tenkte at det var en fordel, vårfrosten hadde alltid vært hard mot blomsterknoppene på Camellia japonica. Og en ting til: oleifera-blomstene duftet! Dette var beynnelsen til Ackermans liv med Camellia. Han fant fram til to andre kinesiske arter: Camellia sasanqua og C. hiemalis. Hardføre og vakre busker fra Vest-Kina. C. sasanqua har  svært store blomster og kraftigere duft enn C. oleifera. Begge deler; duft og blomsterstørrelse var viktige da William Ackerman startet å krysse de tre kinesiske artene. Men i sin lange karriere la han enda mer vekt på at buskene skulle være hardføre og ha vakker form. Det første fordi markedet ville være hagedyrkere i et kaldt klima, det siste fordi Ackermann var lei av alle hageplanter som var framstilt bare med en ting for øye: Størst mulig blomst. Jeg er helt enig, for jeg foretrekker å bruke hageplanter som har en klar og distinkt form. Det er så mye enklere å lage vakre hager med slike.

Ackerman-hybridene har navn på «Winter», «Snow» og annet som peker på hardførheten. «Winter’s Beauty» og «Winter’s Darling» er to kjente sorter som er hardføre. Her er en annen, i full blomst til jul:

camellia-sasanqua-yuletide

Ackerman-hybridene har utvidet dyrkingsområdet for Camellia i Amerika. Camellia dyrkes nå opp til Minnesota i USA samt i det sørlige Ontario i Canada. Kald vinter, men, klimaet der er ikke uten videre sammenlignbart med vårt. Sommeren er for varm og for lang. Desto mer interessant er det at de dyrker Camellia med stort hell på Nova Scotia. Nova Scotia har praktisk talt det samme klimaet som Sør-Norge. Dette gir meg håp. Bare så synd at tilbudet av Camellia i Norge er så lite, nærmest ikke-eksisterende, faktisk. Da er det hyggelig å fortelle at vi har fått en norsk Camellia-forening basert i Stavanger, som arbeider for å skaffe de nye sortene hit til lands. Det har forresten vist seg at Ackermans sorter klarer seg i Sør-Sverige.

Det er sjelden jeg har vært så usikker på utfallet som da jeg plantet Camellia sasanqua. Camellia bør plantes om våren og ikke om høsten, slik jeg gjorde. Camellia sasanqua er trolig mindre hardfør enn Ackermann-hybridene, så alt annet enn status som «død» til våren vil være en seier. Selv om busken skulle overleve vinteren må det god varme til for at den skal danne blomsterknopper og rekke å åpne dem før vinteren (fra oktober av). Det anbefales å plante Kamelia på nordsiden av huset for å spare dem for vårsola. På den annen side trenger Kamelia sol og varme for å utvikle seg optimalt. Jeg har forsøkt meg med et kompromiss og plassert den i lett skygge i en lun krok av hagen. I tillegg kommer jeg til å dekke busken min med strie utpå vinteren.