Uvanlig i Norge, der lysthus eller musikkpaviljonger er vanligere. Men her på Hafslund har de i hvert fall unnet seg noe som kan minne om et tempel. Det er plassert på et sted i parken det føles vel så naturlig med et tempel enn beslektede byggverk, så i mitt hode er det et tempel jeg ser, under veldige trekroner. Templer er nok uvanlige i det hele tatt, men tempelruiner sees i atskillige anlegg fra syttenhundretallet og seinere. Det var helt naturlig i tider da dannelse var å kjenne Europas arv fra antikken. Skjønnheten i landskapet lå ikke bare i mangfold og variasjon, men i dybden, mente de. Landskapet hadde dybde hvis det inneholdt elementer fra forskjellige epoker. Manglet ekte ruiner, kunne de erstattes av noe en sjøl hadde bygd.
Slik er det ikke i dag. Da jeg foreslo å beholde restene av fjøset i hageplanen for en norsk bondegård fikk jeg så rare blikk som svar at jeg bare måtte prøve å glatte over. Men fjøsruinen, med solide mursteinsvegger og vinduer, og uten tak over, ville blitt en skjermet oase for uteopphold og dyrking av varmekjære urter og frukter. Bonderoser kunne rammet inn de værbitte murene. Riktig pittoresk, etter min mening. Sa jeg forresten bondegård? En østlandsk korngård inneholder oftest bare en maskinhall for skurtresker etc. i tillegg til våningshuset. Når så «bonden» og familien er borte på jobb og skole hele dagen, er det lite som minner om barnebokversjonen av livet på landet.