Mer populær i Amerika enn i Europa er «Seven-sons flower». Ikke så underlig med tanke på opprinnelsen på østkysten av Kina. Bildet viser mitt eget eksemplar over en måned etter at blomstringen tok til. Mange høstblomstrende busker har det slik; blomster i en lang periode, det blir langt ute i oktober før det er over. Og selv da hadde det fortsatt en stund om vi hadde et varmere klima. Men det gjør seg godt i en hage som nærmer seg avslutningen av sesongen. Duften er himmelsk, som det norske navnet «Høstjasmin» viser. Etter seks år er busken 2-2,5 m høy. Med litt kreativ bruk av beskjæringssaksa skal jeg nok klare å forme et flerstammet lite tre av Høstjasminen min. Etter løvfallet legger en merke til barken på Heptacodium miconioides. Den har overraskende fargesjatteringer og flakner av i januarsnoen. Etter at busken grønnes ser du at dette heller ikke på bladfronten er den helt A4. Bladet ser ut som noe midt mellom pære og blomsterkornell. De er sterkt krummet sitter festet på greina slik av hele stasen blir som et rør. Meget spesielt.
I varmere klima enn vårt hadde vi sett noe rart på Heptacodium miconioides etter kronbladene hadde falt av. Da vokser i stedet begerblada og blir røde. Med andre ord; Ny blomstring seinhøstes. På våre kanter kommer kulda for tidlig og for brått til at det blir sving på sakene.
Heptacodium er et nydelig lite tre, men jeg skulle ønske meg en mer kompakt vokseform og litt tidligere blomstring. Noen har tenkt på det samme. Derfor har kultivaren ‘Temple of Bloom’ kommet på markedet i U.S.A. de siste åra. Mitt eksemplar er dessverre arten H. miconioides (oppdaget i naturen i åttiåra). Men akkurat nå i september er Høstjasmin stjerna i min hage, også.
