I Sentraleuropas byer kan du se noe underlig i parkene om våren; et tre med blomster som kommer rett ut av barken på såvel stamme som på kvister. Det er Judastreet, Cercis siliquastrum. Jeg mener det når jeg sier at det vokser i parker, som gatetre blir det for puslete. I Budapest la jeg merke til en rekke fine eksemplarer i april måned. De sjarmerte alle, deriblant meg. Det er galt å si at blomstene kommer rett ut av stammen. De sitter nemlig som små og uanseelige knipper av blomsterknopper gjennom vinteren. Når knoppene plutselig åpner seg utpå våren er det som et mirakel. Så dekker de små erteblomstene greinene i noen uker. I mer typisk middelhavsklima blomstrer Cercis for tidlig for de aller fleste turister. Men det er her, i det østre Middelhavsområdet at treet har sin hjemstavn og vokser vilt i naturen. Vi må gå ut fra at Judastreet har blitt dyrket i lange tider ved Middelhavet. Det er ingen ting som kan spises på Judastreet så nær som blomstene. Ellers er planten giftig, spesielt må en være obs på frøene. Som så mange vakre, men unyttige ting må Judastreet altså nøye seg med å flyte på utseendet alene.
Er det noen vits i å plante Judastreet i Norge? Kanskje i et spalier mot sørveggen i sone 2 eller bedre hvis jorda er porøs og varm.
Løsningen for oss blir å dyrke det amerikanske judastreet, Cercis canadensis. Sone 4 er ikke en umulighet og her i Halden har sorten ‘Forest Pansy’ vært fin gjennom flere år. Blomstret har det også, men høyden blir ikke som i hjemlandet. Et lite tre eller busk på to meter er mer realistisk. Men vi får se.
Det fins også en kinesisk art og en fra det vestlige Nordamerika.
Ingen av artene rekker å sette frø hos oss. Frøbelger får vi se henge der utpå sommeren, men modent frø må du nok bestille fra utlandet.
Trenavnet har ikke noe med apostelen Judas å gjøre. På engelsk heter Cercis siliquastrum «Tree of Juda». Vi skjønner hvordan forvekslingen skjedde. Cercis canadensis heter «Redbud» på engelsk og «Rødknop» på dansk.
