Ja, det er en lyng, bare se på blomstene! Tenk deg et lite tre med tyttebærblomster, der har du Enkianthus campanulatus, Klokketrollyng. Helt siden jeg så de fine eksemplarene i musehagen i Bergen i 1980 har jeg lurt på hvorfor ikke Klokketrollyng er å se oftere i hagene. Trærne i Bergen er tre meter høye, flerstammete og med «parasollform». Blomstringen er rik og foregår over en lang periode i mai juni. Deretter er det ikke så mye som skjer før til høsten. Høstfargene er knall mørkerøde og oransje, helt på høyde med japanske lønnetrær. Det er i slike japansk-inspirerte miljøer at Klokketrollyng passer best inn. Enkianthus stammer derfra og vokser naturlig som undervegetasjon i skogene der. Sur, sandholdig jord og lett skygge er tingen. Hardførheten settes av mange til sone 3.
Personlig har jeg (og andre) hatt litt ymse erfaringer med Enkianthus campanulatus. Klokketrollyng har ikke avsluttet veksten i tide om høsten. Årsskuddene har ikke blitt ordentlig forvedet i tuppene og har frosset tilbake. Når det samme gjentar seg vinter etter vinter, skyter busken hele tiden nye skudd nedenfra. Etter noen år så planten ut som en barberkost satt på hodet i jorden. Flere har gitt opp og slengt busken i søpla på dette tidspunktet. Men det lønner seg å være tålmodig: Enkianthus kom nemlig på bedre tanker. Den forveder årskuddene om høsten og sist vår var det til overmål ganske mange blomster. Kanskje den trenger å rote seg grundig før den blir seg sjøl for alvor? Nå kan jeg begynne å håpe at Enkianthus fyller roller som tredje etasje i bedet: Over Rhododendronene, som igjen hvelver seg over de markdekkende staudene.
Bare for å ha sagt det: Trollyng er slekta Enkianthus. Klokketrollyng er arten Enkianthus campanulatus. Det fins flere andre arter med dyrkingsverdi, som E. cernuus.