En morgen er vårløkene og spirene dekket av nysnø. Tidlig på våren er det noe en må regne med og i timene snøen blir liggende hengir jeg meg til den spesielle kombinasjonen av vår-lys og snølandskap. Denne morgenen er huset under åsen blitt et mystisk sted som jeg aldri skal nå fram til. Stilt overfor dette synet forsvinner jeg et øyeblikk inn i Symbolismens merkeligste prosaverk – ei bok som har beseiret stadig nye generasjoner med sin sensibilitet, lengsel og fantasi. Jeg snakker om «Den store Meaulnes» av Henri Alain-Fournier. Meaulnes er en vandrer i et vinterlandskap og han finner fram til et slott etter å ha gått gjennom skogen. Et spesielt slott, forstår du nok….