Den lever opp til navnet sitt, Vinterblomst, (Eranthis hiemalis). I år var den ute i midten av februar – med ett. Så brått at jeg ikke kan være si sikkert når de gule kronene åpnet seg. De bare var der da jeg tilfeldigvis gikk forbi en dag som var like gledesløst februargrå som alle andre. Dette er den første som blomstrer hos meg. Hadde jeg hatt snøklokker, måtte nok også de sett seg slått av vinterblomst. Vinterblomst-knoller skal en sette mange av og tett sammen. Hver for seg gir blomstenfor et puslete inntrykk. En skokk av dem, en tjue stykker satt med 5-6cm avstand gir deg et SMACK! rett i synet.
Litt botanikk: Vinterblomst er en av de mer primitive slektene i Soleiefamilien. Ser du likheter med ballblom (Trollius) har et godt øye for taksonomi, for ballblommen står nær Eranthis-slekta. Men økologisk er det mye som skiller. Eranthis er ingen fuktengsplante og i plenen ville den ha omkommet. Sett knollene i løs, åpen jord i godt lukete bed eller innunder busken, omtrent slik du ville behandlet blåveis.
Vinterblomst har sin opprinnelse i Sør-Europa, men tåler mer kulde enn en skulle tro. Liker den seg, setter den frø og sprer seg. Frøplantene er små og det er fort gjort at du luker dem bort, så hold gluggene åpne når du dyffer og ordner i bedet.
Eranthis er en av mine vår-favoritter. Ser ikke bladkransen ut som en blondekrage under blomsten? Etter avblomstringen er bladverket en pryd. Det er mer enn man kan si om mange vårblomster.