Kunsten å overleve vinteren
Er det ikke litt juks å dekke plantene om vinteren? Betyr ikke det at vi dyrker vekster som ikke har noe her å gjøre? Denne snodige holdningen dominerte det norske fagmiljøet i mange år. Men den gjaldt merkelig nok ikke roser. Uten at grupperosene overlevde vinteren for det. Min påstand er at å dekke hageplantene og hjelpe dem gjennom vinteren på andre måter ikke er mer unaturlig enn alt vi driver med om sommeren for å få dem til å trives. Grunnlaget for om hageplantene skal overleve vinteren, det legger vi om sommeren. Her er det mye å tenke på:
En hageplante trenger minst tre år på å bli fullt etablert. I løpet av denne tida øker hardførheten.
Hardførheten er minst om sommeren. Utover høsten bedrer hardførheten seg og når toppen midtvinters. Da tåler plantene sterk kulde. Så minsker hardførheten igjen når det går mot vår. Frost tidlig om høsten og seint om våren er med andre ord det vi bør frykte mest.
God tilgang på næring og vann øker hardførheten.
Gjødsling seint i sesongen minsker hardførheten.
En varm sommer øker vinterhardførheten.
Er høsten lang og mild, modnes årsskudd og knopper godt av og tåler mer kulde.
Moderate kuldeperioder om høsten øker hardførheten.
Varigheten på kuldeperiodene og når de inntreffer har mye å si.
God drenering øker hardførheten, mens vassjuk jord minsker den. Mange «soneknekkere dyrker i bortimot rein grus.
Jo flere ganger temperaturen passerer 0° på vei opp eller ned i løpet av en vinter, jo verre er det.
Planter som stammer fra områder med stabilt vinterklima kan begynne å vokse i mildværsperioder og fryse tilbake når temperaturen faller på nytt.
Tørr snø isolerer mot kulda, mens is leder kulda ned i bakken.
Hvor i terrenget vi setter plantene, plassering i forhold til bygninger, murer, trær og skråninger er viktig, men akkurat det får vi gjemme til en annen gang.
Hva må vi vinterdekke?
Både trær (små), busker og stauder kan dekkes. Alt kommer an på hvor utsatte de er for å gå ut om vinteren. Det vi vet om hardførheten avgjør saken. Men metodene er litt forskjellige for forskjellige plantetyper. Rundt mindre hardføre stauder er det bare aktuelt å dekke bakken. Vintergrønne busker er spesielt utsatt for å tørke ut i sol, vind og kulde og behøver å få dekket til bar eller bladverk.
Dekkemetoder
Mulching
Å dekke til bakken med et lag løv, småkvister og barnåler kalles for mulching og er en gjenganger i utenlandsk litteratur. Dette luner såpass mye at telen ikke går så dypt som den ellers hadde gjort og at bakken fryser til seinere. Under Rhododendron og andre busker kan godt mulchingen bli liggende og råtne påfølgende vår. Det gir et godt tilskudd til jorda. I tillegg minsker mulchingen fordampningen så jorda ikke tørker helt ut utpå vårparten.
Jeg har spekulert på om mangelen på interesse for mulching har sammenheng med god tilgang på granbar. Det er neppe helt riktig. Hos oss er de fleste tilbøyelige til å fjerne alt rask og rusk i hagen med ett stort sveip om våren og er deretter storfornøyd med at det ser så ordentlig og ryddig ut. Mange vil nok være tilbakeholdne med å spre rusket utover i hagen frivillig, uansett årstid.
Granbar
Å dekke bakken med granbar er en god og praktisk måte å hindre telen å gå dypt. Her gjelder det at jo mer jo bedre. Bruker du godt med bar rundt plantene dine er det best å legge grove og glisne kvister i bunnen. Da får du et isolerende luftlag nederst. Når det gjelder mindre hardføre, vintergrønne busker og andre utsatte planter dekker du i tillegg med stående, grangreiner. Klarer du å få tjukkenden av greina ned i bakken tåler baret mer vind før det går overende. Vel så bra er det å sette tre-fire stokker rundt planten og binde dem sammen i toppen. Nå kan grangreinene hvile mot stokkene.
Fiberduk og strie
Fiberduk og strie verner mot vind og solsviing. Du kan lage et arrangement av stokker som nevnt for granbar eller bygge en binge av stokker med rette vegger. Fest duk/strie med skruer. Å bygge et skydd med rette vegger har fordeler når det går mot vår – hvis veggene er høye nok til å ta av for sola.
Det er flere forskjellige typer duk. Insektsduk kan brukes, men tåler ikke mye påkjenninger fra snøtyngde og vindslit. Markduk er stivere og tåler mer. Markduk gir dermed en bedre levirkning. Den kommer i klasser I-V etter tjukkelse og stivhet. Klasse I og II er aktuelle for oss. En utmerket klasse I-duk selges f.eks. på Byggmax. Fiberduk har den ulempen at det kan bli varmt under den når vårsola kommer på. Granbar er overlegen på det punktet. Strie er ikke mye brukt i dag, fordi den er mindre tilgjengelig og fordi den er mykere enn duk. Snøen har dermed lett for å tynge den ned. Jeg ser oftest strie brukt på klatreplanter og spalierte planter mot vegg.
Som konklusjon: En kombinasjon av granbar på bakken mot tele og fiberduk rundt planten er optimalt i de fleste tilfeller.
Entusiastene går mye lengre enn dette. Isoporhus over plantene har reddet mangen en bananplante, ingefær eller canna. Noen bygger midlertidige veksthus rundt palmene sine hver høst. Varmekabler eller lys-slynger er også brukt, ofte tvinnet rundt en følsom og kostbar vekst.
Når skal vi legge på vinterdekningen og når skal vi ta bort vinterdekket om våren?
Tommelfingerregelen er at vinterdekket legges på når gjennomsnittstemperaturen går under null grader om høsten. Hos oss skjer det normalt i slutten av november. Dekking av busker mot vind og solsviing haster det egentlig ikke med før i februar, men er jo praktisk å gjøre samtidig med at du dekker til bakken, da. Når temperaturen går over null grader igjen, fjerner en baret som ligger på bakken. Venter en med å gjøre det, konserverer en bare isen i bakken. I Halden er følgelig det rette tidspunktet midten av mars. Derimot bør en vente med å fjerne bar og duk som dekker selve planten til temperaturen stiger mer. Heller ikke bør du ta vekk alt sammen på en gang, men gradvis. Før telen i de øverste jordlaget er borte får ikke røttene tatt opp vann. Å fjerne vinterdekningen helt vil da øke fordampingen fra blad og knopper uten at planten kan erstatte vannet. Heller ikke er røttene spesielt aktive ved noen få varmegrader. Tørkedøden kan da bli følgen av full eksponering av greiner, blad og kvister for sol og vind. Nei, vent med å kvitte deg med vinterdekkingen til gjennomsnittstemperaturen går over 5 grader. Det skjer vanligvis 15-20 april.
Hva er hardførhet eller «hvorfor dyrker vi planter som fryser i hjel?»
Spørsmålet ble akutt våren 2013, da vi som vil gjøre hagen til et tropisk paradis ble nødt til å spørre oss sjøl om hva vi egentlig holder på med. Tapene var store. Men lærdommene vi satt igjen med var også betydelige. Helt vanlige hageeiere opplevde også at antatt hardføre planter gikk ut eller så en smule herjet ut. Overraskelser var det flere av, både positive og negative. Trass i at temperaturen denne vinteren aldri var under minus 16 grader, var den en katastrofe for mange hageplanter. Første halvpart av april kollapset mange vintergrønne planter som hadde sett helt greie ut et par uker før. Enkelte andre vintergrønne overlevde bare fordi jeg stod og dusjet dem med vannslangen i kulda, skal hilse og si at naboene glante! Helt gjennomsnittlige hageeiere opplevde skade og død på hageplanter som alle tar for gitt at klarer seg. Hardføre planter som Vårvortemelk, einer, blåbær og tyttebær var døde. Ja, enkelte år er forholda så spesielle at det blir for mye for mange planter. Plantedøden våren 2013 skjedde også i 1996 og i 1979. 1942 var forrige århundres verste «dödare». Hva er felles for disse vintrene som er så harde mot de kjæreste hageplantene våre? De er sjeldne, men inntreffer regelmessig. Men hva er det ellers som kjennetegner dem? Er det lave temperaturer og bare det? Jeg lar spørsmålet henge i lufta mens jeg ser nærmere på hva vi mener med «hardførhet». Hardførhet er evnen til å overleve vinteren uten skade. Det er ikke nok bare å overleve. Fryser blomsterknopper og årskudd, er det like ille. Da er ikke planten hardfør. Men, det gjelder jo her. Sjølsagt kan denne hageplanten vokse andre steder. I en bedre klimasone. Norge har sitt sonesystem, basert på såpass mye synsing at systemet formelig ber om å bli utfordret av «soneknekkere» som meg. I Kanada har de gjort det vitenskapelig. Her er likningen for utregning av hardførhetssonen på et gitt sted:
Y = -67,62 + 1,734X₁ + 0,1868X₂ + 69,77X₃ + 1,256X₄ + 0,006119X₅ + 22,37X₆ – 0,01832X₇
Hvor:
Y = Hardførhet
X₁ = månedsmiddelet for døgnets minimumstemperaturer (°C) i årets kaldeste måned
X₂ = årlig frostfri periode i døgn, middelverdi
X₃ = nedbør (R) fra juni til november, inkludert, R/(R+a) hvor a=25,4 hvis R er i millimeter
X₄ = månedsmiddel for døgnets maksimumstemperaturer (°C) i årets varmeste måned
X₅ = «vinterfaktor» uttrykt som (0°C – X₁)Rjan hvor Rjan representerer nedbøren i januar i millimeter
X₆ = middel for maksimum snødybde uttrykt som S/(S+a) hvor a=25,4 hvis S er i millimeter
X₇ = maksimum vindhastighet i kast i km/time, i løpet av en 30-årsperiode
Så er det bare å plante alt som er oppført med hardførhet sone 5b? Ja, hvis alle år var gjennomsnittsår hadde vi kunnet gjøre det.